Aftenposten

 

Dato: 2001-07-13 Utgave: Aften Ord: 723 Ant. treff: 2 Side: 30

Klasse: Oslo

 

Byen trenger flere benker

 

Av Siri Haavie, Oslo

Ved en feiltagelse ble det ikke satt ut benker i

Stensparken i år. Etter en påminnelse kom de omsider, i

sommervarmen midt i juni - etterlatt i to store stabler på

plenen. Og i løpet av få varme helgetimer var de spredt

utover parken. Ikke plassert pent på rekke og rad, men slept

av gårde til de mest perfekte benkesteder av ivrige

benkesittere: Til den svalende skyggen av jasminbuskene, i

vannbassenget til avkjøling av svette tær, på skrå mot

kveldssolen, med utsikt over byen . . .

  Er det noe denne byen kunne hatt mer av, så er det benker.

Ikke bare i byens parkanlegg, men også på fortau og

gatehjørner, i stille strøk og midt i bylarmen der det

skjer. Et sted å lese og slikke sol. Et nett av hvilepunkter

for den som er dårlig til bens eller trenger en pust i

bakken. En mulighet til å sette seg ned uten å måtte kjøpe

en kopp kaffe eller en øl for å legitimere det å stoppe

opp.

 

  Benkenes betydning som sosial og fysisk infrastruktur er

totalt undervurdert i byplanleggingen. Og ansvaret for dem

er fragmentert: Friluftsetaten er ansvarlig for utplassering

av benker i byens regulerte friområder, Samferdselsetaten

for områder regulert til veiformål, selv om disse kan ha

både plen og springvann. Ringer du etaten og etterlyser en

benk å sitte på, har de ingen å tilby. Benker anses ennå

ikke som en del av samferdselsstrukturen. Og

«allemannslandet» - disse strekkene av gateløp hvor vi til

daglig ferdes, og hvor vi så gjerne skulle stoppet opp - er

det ingen som har benkeansvar for.

  I to år ha jeg derfor «stjålet» en benk fra kommunen og

slept den av gårde til det mest perfekte benkested i et

«allemannsland» med fuglesang, ved bunnen av en bakke.

Takket være en trofast benkesitter, vet jeg i dag mye mer om

mitt eget nabolag og menneskeliv i strøket. Benker kan være

viktige samtalepunkter, og understøtter - bokstavelig talt -

etusynlig sosialt nettverk. Og det var på en benk jeg kom i

prat med en eldre dame, som fortalte at hun ikke hadde kjent

duften av syriner på flere år. Ikke fordi hun hadde mistet

luktesansen. Ikke fordi det ikke vokste syriner i nabolaget.

Men fordi hun var blitt for dårlig til bens til å gå de få

kvartalene bort til syrinbuskene - uten en eneste pause på

veien. Det eneste det offentlige bød på av anretninger å

hvile seg mot, var en trafoboks og en søppelkasse. «Hadde

det bare vært en benk på veien til den gaten jeg har så

kjær! For nå er duften av syrin ikke annet enn et minne.»

  Dette er ingen sentimental historie om syrinduft og

hvitmalte benker. Heller ikke er det et forsøk på å vekke

medynk med lutende gamle damer med sviktende ben. Men det

berører en viktig problemstilling, og er et varsko til denne

byen som er så stolt av sine opparbeidede parkanlegg og

grøntarealer, men som totalt har oversett alle dem som ikke

kan benytte seg av grønttilbudet, eller som ikke kan bli del

av det yrende gatelivet fordi turen fra A til B blir for

lang - uten ett eller flere stopp på veien. Og hvilepunktene

kunne med letthet ha vært der. Hadde bare noen fått ansvar

for utplassering og vedlikehold av flere benker. Hadde bare

byplanleggerne sluttet å frykte benkene som sete for skjeve

eksistenser, og i stedet fått øynene opp for betydningen av

å styrke noe så viktig som langsomhetens infrastruktur i et

samfunn der hurtighet og effektivitet er blitt ettertraktede

kulturelle verdier.

  En betydelig andel av Oslos befolkning er i dag over 65

år. Men det er ikke bare den eldre garde som trenger gode

benker å hvile livslang vandring mot. Også vi yngre,

hastighetshungrige og mobile kunne ha godt av å stoppe litt

oftere opp i vår travle hverdag. En benk på veien er i alle

fall en påminnelse om at det går an å stoppe opp, og sitte

ned.

 

 

Billedtekst:

Benker. Benkens betydninger totalt undervurdert i

byplanleggingen, skriver innsenderen, som etterlyser flere

benker hvor folk kan sitte ned. Bildet er fra Abelhaugen.

FOTO: NINA EIRIN RANGØY