Aftenposten
Dato: 2001-07-13 Utgave: Aften Ord: 723 Ant. treff: 2 Side: 30
Klasse: Oslo
Byen trenger flere benker
Av Siri Haavie, Oslo
Ved en feiltagelse ble det ikke satt ut benker i
Stensparken i år. Etter en påminnelse kom de omsider, i
sommervarmen midt i juni - etterlatt i to store stabler på
plenen. Og i løpet av få varme helgetimer var de spredt
utover parken. Ikke plassert pent på rekke og rad, men slept
av gårde til de mest perfekte benkesteder av ivrige
benkesittere: Til den svalende skyggen av jasminbuskene, i
vannbassenget til avkjøling av svette tær, på
skrå mot
kveldssolen, med utsikt over byen . . .
Er det noe denne byen
kunne hatt mer av, så er det benker.
Ikke bare i byens parkanlegg, men også på fortau og
gatehjørner, i stille strøk og midt i bylarmen der det
skjer. Et sted å lese og slikke sol. Et nett av hvilepunkter
for den som er dårlig til bens eller trenger en pust i
bakken. En mulighet til å sette seg ned uten å måtte
kjøpe
en kopp kaffe eller en øl for å legitimere det å
stoppe
opp.
Benkenes betydning som
sosial og fysisk infrastruktur er
totalt undervurdert i byplanleggingen. Og ansvaret for dem
er fragmentert: Friluftsetaten er ansvarlig for utplassering
av benker i byens regulerte friområder, Samferdselsetaten
for områder regulert til veiformål, selv om disse kan ha
både plen og springvann. Ringer du etaten og etterlyser en
benk å sitte på, har de ingen å tilby. Benker anses
ennå
ikke som en del av samferdselsstrukturen. Og
«allemannslandet» - disse strekkene av gateløp hvor
vi til
daglig ferdes, og hvor vi så gjerne skulle stoppet opp - er
det ingen som har benkeansvar for.
I to år ha jeg
derfor «stjålet» en benk fra kommunen og
slept den av gårde til det mest perfekte benkested i et
«allemannsland» med fuglesang, ved bunnen av en bakke.
Takket være en trofast benkesitter, vet jeg i dag mye mer om
mitt eget nabolag og menneskeliv i strøket. Benker kan være
viktige samtalepunkter, og understøtter - bokstavelig talt -
etusynlig sosialt nettverk. Og det var på en benk jeg kom i
prat med en eldre dame, som fortalte at hun ikke hadde kjent
duften av syriner på flere år. Ikke fordi hun hadde mistet
luktesansen. Ikke fordi det ikke vokste syriner i nabolaget.
Men fordi hun var blitt for dårlig til bens til å gå
de få
kvartalene bort til syrinbuskene - uten en eneste pause på
veien. Det eneste det offentlige bød på av anretninger
å
hvile seg mot, var en trafoboks og en søppelkasse. «Hadde
det bare vært en benk på veien til den gaten jeg har
så
kjær! For nå er duften av syrin ikke annet enn et
minne.»
Dette er ingen sentimental
historie om syrinduft og
hvitmalte benker. Heller ikke er det et forsøk på å
vekke
medynk med lutende gamle damer med sviktende ben. Men det
berører en viktig problemstilling, og er et varsko til denne
byen som er så stolt av sine opparbeidede parkanlegg og
grøntarealer, men som totalt har oversett alle dem som ikke
kan benytte seg av grønttilbudet, eller som ikke kan bli del
av det yrende gatelivet fordi turen fra A til B blir for
lang - uten ett eller flere stopp på veien. Og hvilepunktene
kunne med letthet ha vært der. Hadde bare noen fått ansvar
for utplassering og vedlikehold av flere benker. Hadde bare
byplanleggerne sluttet å frykte benkene som sete for skjeve
eksistenser, og i stedet fått øynene opp for betydningen av
å styrke noe så viktig som langsomhetens infrastruktur i et
samfunn der hurtighet og effektivitet er blitt ettertraktede
kulturelle verdier.
En betydelig andel av
Oslos befolkning er i dag over 65
år. Men det er ikke bare den eldre garde som trenger gode
benker å hvile livslang vandring mot. Også vi yngre,
hastighetshungrige og mobile kunne ha godt av å stoppe litt
oftere opp i vår travle hverdag. En benk på veien er i alle
fall en påminnelse om at det går an å stoppe opp, og
sitte
ned.
Billedtekst:
Benker. Benkens betydninger totalt undervurdert i
byplanleggingen, skriver innsenderen, som etterlyser flere
benker hvor folk kan sitte ned. Bildet er fra Abelhaugen.
FOTO: NINA EIRIN RANGØY