 |
Parsellhager i et overflodssamfunn
– fra matauk til livsstilsprosjekt
Sometimes a landscape seems to be less a setting
for the life of its inhabitants
than a curtain behind which their struggles, achievements and
accidents take place.
For those who, with the inhabitants, are behind the curtain,
the landmarks are
no longer geographic but also biographical and personal.
Å ta utgangspunkt i parsellhager for å si noe om endringer
i dagens samfunn kan virke søkt. Disse grønne, litt
kaotiske arealene kan synes som en anakronisme i den moderne storbyen;
en rest av bondekulturen trukket inn i byen; en type byrom som bryter
med alt det vi forbinder med storbyliv ved starten av et nytt årtusen.
Fremveksten av multi-etniske byområder, revitaliseringen av
bylivet og feiringen av urbane kvaliteter har tilsynelatende lite
med spatak, bønnestengler og reddiker å gjøre.
Jeg tror likevel at vi ved å se nærmere på dette
"byjordbruket" og den urbane bondes gulrot, ikke bare kan lære
mer om én av mange subkulturer i dagens samfunn, men at vi
også kan få utfordret en del etablerte forstillinger
om byliv, rekreasjon, arealbruk og det gode møtested.
Oslos parsellhager er også interessante fordi de er en oversett
form for arealbruk i hovedstaden. Mens det på bussene i Birmingham
i England henger reklameplakater for parsellhagedyrking, finansiert
av de lokale myndighetene (som også har to parsellrådgivere
ansatt i full stilling), lever parsellhagene i Norges hovedstad
et stille, skjult og i stor grad truet liv. Som en mellomting mellom
by og land, urbant og ruralt, privat og offentlig areal, overskrider
parsellhagedyrkingen gjengse kategorier. De er sjelden tegnet inn
på kommunens kart, og ingen kommunale etater har i dag det
reelle ansvaret for deres fremtid. Leiekontraktene er korte, og
byen trenger stadig flere utbyggingstomter til "gode formål"
i grønne omgivelser.
Et lappeteppe av individuelle særpreg
Å være parselldyrker innebærer at man leier
eller låner et lite stykke jord på et større
areal som man deler med andre parsellister. Hver enkelt parselldyrker
har et privat ansvar innenfor rammene av et felleskap, og i motsetning
til den private hageeieren som trekker seg tilbake fra offentligheten
for å dyrke sin egen hage, tar parselldyrkeren i bruk det
offentlige rom og er med på å gi det et personlig uttrykk
– "Et sted å dyrke jorda, som ikke er privat, men som
likevel er uavhengig", som en kvinnelig parselldyrker uttrykker
det. "Jeg tror de er grønne lunger ikke bare for dem som
har parsell, men også for dem som ser dem utenfra". "I strøk
hvor private hager er gjemt inne i gårdsrom er det vakkert
å se blomsterhavet på parsellen om sommeren".
De mange små parsellene, side ved side, danner et menneskeformet
landskap, et lappeteppe av individuelle særpreg. Parsellandskapets
fremtoning er avhengig av hva som dyrkes, men også av øynene
som ser. For utenforstående kan det brokete landskapet ofte
fortone seg uryddig. Det kan være store forskjeller når
det gjelder hva som dyrkes, og også måten parsellarealet
tas i bruk på kan variere mye. Mens noen spesialiserer seg
på sarte blomster eller eksotiske urter som kryper langs marken,
sverger andre til den "reale" poteten, eller dyrker i høyden
og slynger bønnestengler mot himmelen. Og bare ved et kort
blikk på et parsellandskap vet man allerede mye om hvem parselldyrkerne
er: Kvinner dyrker blomster, menn grønnsaker, mens tyrkere
dyrker mengder med bønner.
Parsellhagene skiller seg fra byens velfriserte parker og andre
mer nøytrale fellesarealer ved at de ikke er designet av
landskapsarkitekter ut fra “riktige“ prinsipper om estetikk
og velfungerende romrelasjoner, men blir formet gjennom hagedyrkernes
aktive bruk. Ofte rommer de praktiske selvhjelpsinnretninger som
gamle skistaver benyttet som tomatstøtter, vindusruter tatt
i bruk som drivhusvegger, slitte møbler plukket opp fra en
container, og ikke sjelden planker, murstein, plastduker og annet
nyttig "rusk".
 Parsellhagene
har tilsynelatende mye til felles med byens kolonihager – begge
steder dyrkes det blomster og grønnsaker, – men de skiller
seg likevel fra kolonihagekulturen på flere sentrale måter.
Det at det ikke er noen hus på parsellene, at hele aktiviteten
er sentrert rundt et åpent areal, innebærer at landskapet
settes i fokus, og ikke huset, det private krypinn med blondegardiner
og hjemmekos. Det åpne landskapet, uten hekker og murer å
skjule seg bak, og parsellenes størrelse (flere steder ikke
større enn 12-15 kvadratmeter) bringer parselldyrkerne fysisk
nærmere hverandre. Parsellhagene representerer jevnt over
en langt mer anarkistisk bruk av byrommet enn det kolonihagene gjør
– uten regler for hekkehøyde og annen "småborgerlighet"
som i noen grad preger kolonihagebevegelsen. I dette ligger det
noe spontant og frigjørende, men også potensielle kilder
til konflikt.
From a garden for subsistence to a garden for the soul
Mens parsellhagene i England har en historie som strekker seg
tilbake til borgerkrigen på 1600-tallet, og representerer
en form for arealbruk som i mange år har vært nøye
kartlagt og regulert ved lov, er parsellhagenes utbredelse og historie
i Oslo dårlig dokumentert. Vi vet lite om hvilke arealer som
har vært tatt i bruk og om svingningene i etterspørsel
opp gjennom tidene. Mange forbinder denne formen for byjordbruk
med krigsår, nød og sult og stiller seg undrende til
at noen i dagens overflodssamfunn "trenger" å dyrke poteter
midt i byen. Men dagens parsellhager har lite med matauk å
gjøre og handler om alt annet enn å spare penger og
skaffe seg sårt tiltrengte vitaminer. Spadestikket i jorda
uttrykker et ønske om å arbeide med noen grunnleggende
naturprosesser, få jord under neglene, knytte bånd til
et sted og treffe andre mennesker. Et uttrykk for individualitet,
kreativitet og skaperglede. En oppgave å gå til, noe
jordnært og rotfast i en virkelighet som kan oppleves både
hektisk og kompleks.
Produksjonslivet var i mange år den sentrale arena for identitetsutforskning
og identitetsmarkering. I dag er det i større grad det vi
foretar oss utenfor arbeidstiden som sier noe om hvem vi er og hva
vi står for. I takt med økende kommersialisering av
fritiden tilbringer vi stadig mer tid innenfor "commodified spaces"
som kjøpesentre, helsestudioer etc. Og som konsumsterke fritidsbrukere
står vi overfor et hav av muligheter og kan utforske ulike
identiteter og symboler. Forbruk som fritidsbeskjeftigelse har derfor
blitt viet mye oppmerksomhet av byteoretikere og samfunnsforskere
de senere årene. Som en utendørs fellesarena utenfor
konsumkulturen og markedets innflytelse, er det lett å overse
parsellhagedyrkingen og stemple den som en forgangen aktivitet,
irrelevant for moderne storbyliv og identitetsdannelse (bortsett
fra som en kontrast til det nye og vitale). Men parsellhagene eksisterer
samtidig med konsumkulturen, og de er like mye et uttrykk for identitetsutforskning
og livsstilsvalg som mange andre aktiviteter.
Å være mer enn en tilskuer
 Når
parsellistene blir spurt om hvorfor de har parsell, krysser hele
80 % av for "gleden ved å se det spire og gro", noe som også
går igjen som argument når de oppgir hva de ville legge
mest vekt på hvis de skulle anbefale parselldyrking til andre.
Det å se det spire og gro knyttes i stor grad til tilfredsstillelsen
det er at man selv har satt prosessen i gang – sådd frøet
og sett planten vokse – samt gleden og stoltheten over å
høste egendyrket grøde: "Det er utfordrende og tilfredsstillende
å få det til å gro", forteller en kvinnelig regnskapssjef.
"Det er spennende og morsomt å se det spire og gro –
en god følelse å skape noe", sier en kvinnelig sjefsingeniør.
En mannlig datalærer skriver om "gleden av nærkontakt
med jord, graving (kroppsarbeid), glede av såing og vekst.
Og ikke minst nytelsen (og stoltheten) av å servere ‘hjemmedyrket’
mat!"
Flere knytter også gleden ved å se det spire og gro
til selve naturopplevelsen og det å følge livsprosessene
på nært hold: "OPPLEVELSEN: se et lite frø bli
en stor squash-plante med store frukter! – sette ned én
potet og ta opp ti! Smake på nyopptatt, nyvasket blank gulrot/mainepe/reddik!
– Parsellen er en del av ‘helheten’ min", skriver
en middelaldrende kvinne, mens en mannlig student er opptatt av
"den fine opplevelsen det er å spise grønnsaker som
man har ‘gjort til sine egne’ – pleid og stelt fra
frø- og plantestadiet og så igjennom tre årstider.
Å følge vekstsyklusen på nært hold. Lukten
av jord på fingrene (istedenfor plast og parfyme)". Lukten
av jord på fingrene handler om en helt annen form for interaksjon
med omgivelsene, og en helt annen måte å forholde seg
til landskapet på, enn den beskuende holdningen vi inntar
som turister og konsumenter. Arbeidet med jorda involverer også
et spekter av sanseerfaringer; vi sitter på knærne i
det grønne og oppdager verden på nytt: "Å se
det gror... Plukke egne blomster – se farger og former... Få
se grønt rundt seg og kjenne lukter - dufter". Eller som
en annen kvinnelig parsellist uttrykker det:" Parsellen er en frodig
oase hvor man kan hente energi. Avkobling. En frodig oase med en
spesiell atmosfære, ro og dufter. Nærmøter med
den fredelige meitemarken".
Balsam for sjelen
 "Parsellhagen
skaper fred, på den måten at man kobler ut stress, og
kobler på det positive. Takknemlighet og ydmykhet. Har gitt
meg mye", skriver en kvinnelig sykepleier. Og hun er langt fra alene
når det gjelder å vektlegge parsellhagedyrkningens betydning
for psykisk velvære. Parsellen kan by på andre utfordringer
enn arbeidsplassen og oppgavene i hjemmet, og kan være en
god kontrast til en hektisk arbeidsdag: " Parsellen har blitt en
del av min identitet. Vekselbruket å jobbe med hodet på
jobben og med kroppen på parsellen fungerer utrolig godt for
meg", forteller en mann i slutten av 50-årene, mens en ung
kvinnelig IT-konsulent vektlegger "gleden ved å jobbe med
jorda. Fysisk og psykisk avspenning – det er en stressende
hverdag". "Luking er egentlig balsam for sjela – for da kan
du la tankene vandre fritt!". "Det gir en helt spesiell ’fred’
å pusle en kveldstime med luking osv. Jeg hører nesten
ikke bussen selv om veien går rett forbi . . ."
Parsellen er også et sted hvor man kan flykte fra sorger
og problemer: "Parsellhagen er viktig for psykisk helse – en
spesiell form for rekreasjon. Et godt sted å gå til
når livet ellers er problematisk". En eldre, bevegelseshemmet
kvinne som besøker parsellen nesten hver dag beskriver parsellhagen
som "en kilde til å glemme andre bekymringer den tiden jeg
tilbringer der". Dette at parsellhagedyrking er en aktivitet som
folk med diverse helseproblemer kan ha glede av fremheves også
av flere, blant annet av en småbarnsmor som er opptatt av
parsellhagens betydning i hverdagen: "Det som særpreger
vårt parselllag er at det er mange eldre som uansett sykdom
og skavanker jobber og trives sammen. Skulle parsellen bli borte
ville deres livskvalitet synke betraktelig. Dette er veldig viktig,
at eldre og kanskje folk med helseproblemer har mulighet til trivsel,
mosjon og kreativitetsfremmende arbeid i hverdagen. Selv har jeg
psykiske problemer, noen ganger er dette det eneste stedet jeg klarer
å komme meg ut av leiligheten og fram til. Når jeg har
vært der litt, føler jeg meg friskere, gladere og tryggere
i hverdagen. På vår parsell er det et godt, rikt og
mangfoldig miljø. Den vil jeg beholde".
En oppgave å gå til
Det å komme seg ut i frisk luft er et aspekt som vektlegges
av mange. Aktiviteten foregår ute, i grønne omgivelser,
og enkelte av parsellhagene beskrives som grønne oaser eller
paradis. "På grunn av beliggenheten av hagen – utsikt.
Føler meg fri som fuglen", skriver en trygdet, tidligere
ikke-vestlig statsborger som besøker parsellen to ganger
om dagen. Av kommentarene kommer det også frem at mange synes
det er fint å ha en konkret oppgave å gå til,
og finner stor tilfredsstillelse i å gjøre noe de opplever
som meningsfullt: "Det er godt å komme seg ut i frisk luft,
og samtidig gjøre noe nyttig". "Det er fint å gjøre
noe ute i naturen, ikke bare gå på tur". En husmor vektlegger
det fine ved "å ha noe å gå ut til", mens en kvinnelig
bibliotekar synes det er "deilig å bli fysisk sliten på
noe nyttig".
 At
det å dyrke jorda ikke bare oppleves som meningsfylt for en
selv, men også av andre rundt en, kan også bety mye.
En ung, trygdet iransk statsborger opplever parsellhagedyrkingen
som noe positivt fordi den gir mulighet for fysisk aktivitet, men
også fordi det handler om å "bruke tiden på en
bra måte. Å være et positivt menneske for familien
og omgivelsene". Og som en kvinne i 80-årene påpeker,
er parsellhagedyrkingen en aktivitet der man opptrer som noe annet
enn konsument: "Parsellen har gitt meg så mange gleder. Sommeren
blir så meget lengre i en by når man kan komme ut i
haven både sent og tidlig. Gleder meg alltid til å starte
om våren. Føle at jeg er i stand til å foreta
meg noe mer enn bare å kjøpe alt jeg trenger".
At noe følger etter noe annet
Arbeidet med jorda gir en annen opplevelse av årstidenes
veksling enn den man opplever når man bare vandrer gjennom
byen: "Du ‘ser’ årstidene på en ny måte",
som en ung finanskvinne uttrykker det. "Skiftningene mellom årstidene
blir ikke så synlige når man bor i byen. Har du parsell,
begynner våren i mars, sommeren varer fra mai til september,
selv om det regner, og høsten helt til vinteren kommer –
og du får mye mer øye på det når du står
midt oppe i blomsterbedet!" Parsellhagen oppleves som et pusterom
i hverdagen, underlagt en annen tidsrytme enn storbyens tempo og
travle arbeidsdager. Årstidenes veksling – å se
frø bli til solmodne tomater – er en påminnelse
om at alt ikke kan skje på en gang, at noe følger etter
noe annet. Og i motsetning til en del andre situasjoner i hverdagen
hvor det er lett å føle seg som en liten brikke i et
stort spill, og hvor resultatene av egen innsats er usynlige eller
lar vente på seg – er det å dyrke en liten hageflekk
noe konkret og overskuelig. Resultatene av egen innsats er der,
rett foran en, synlige for alle og enhver. Og de kan tas med hjem,
vises frem, syltes, fryses til kalde vinterkvelder, serveres med
stolthet eller foræres som personlige gaver som rommer en
god porsjon tid og omtanke: "Vi dyrker masse blomster til egen glede
og for å kunne gi bort til mange", forteller en middelaldrende
kvinne, mens en mann, tidligere indisk statsborger, skriver om gleden
ved å "dyrke blomstrende planter for gaver til kolleger/kjente.
Glede og harmoni skapende begge parter giver og tar i mot".
Noe å gjøre sammen
Flere foreldre fremhever parsellhagedyrkingen som en meningsfylt
oppgave som familien kan gjøre sammen: såing inne om
våren, fellesskap rundt arbeidet ute og glede ved å
høste og spise resultatene av felles innsats. Men det er
langt fra bare den tradisjonelle kjernefamilien som har glede av
å jobbe sammen på en parsell. Flere deler jordlappen
med venner eller andre slektninger, og det kan være mange
hender som er involvert i noen få kvadratmeter: "Vi er tre
kvinner som deler parsellen (48 år/alene, 72 år/alene,
49 år med tre barn). Vi deler opp stykket litt etter behov
hvert år – i henhold til sommerprogrammet med ferier
etc. ‘Vi deler avling’ – det går jo litt etter
behov (og størrelse på fryseboks!) - hva som kommer
frem. Siden jeg har kanin i boligblokk blir det plukket mye løvetann
og kløver fra parsellen". Den oppdragende effekten som hagedyrking
kan ha og betydningen av at barn lærer hvor maten kommer fra,
vektlegges også av flere foreldre: "Det er godt å kunne
vise sønnen at ting virkelig gror – at det ikke bare
dukker opp i butikken". "Det er tilfredsstillende å dyrke
noe. Man blir en god rollemodell for sine barn".
 Grader
av fellesskap
Parsellhagene er en arena der folk kan møtes og der det er
lett å innlede samtaler, hvis man vil. Mennesker som arbeider
sammen, snakker sammen. De deler en interesse og kan lære
av hverandre – Har du også snegler på salaten din?
Hvordan pleier du å tilberede mangolden? Har du sett hvor
store neper jeg har fått! – "Man treffer folk som er
lette å prate med. Vi er på samme nivå", skriver
en trygdet sykepleier. "Parsellhagedyrking kan også få
enslige ut av isolasjon. De som møtes på parsellen
har alltid noe felles å snakke om".
Muligheten for å velge grader av felleskap er noe som verdsettes
høyt: "Sosialt – kan velge selv i hvilken grad". "Kan
treffe mennesker hvis en ønsker". Mens enkelte fremhever
det sosiale aspektet som det viktigste ved det å ha parsell,
styrer andre unna all pratingen og holder seg mer for seg selv.
Som en mannlig høyere funksjonær uttrykker det: "Jeg
setter pris på noe av det sosiale i en parsellhage, men synes
faktisk det er viktig at det ikke overorganiseres. Jeg ønsker
å slippe sosiale krav på parsellen, de er det nok av
på jobben".
"Mange har også med mat og kaffe, og tar en pause i arbeidet
ved en av våre sitte-grupper. Vi har nå en del tyrkere
som parsell-leiere. De er flinke til å ha med mat. De griller
og koker og spiser også middag. Jeg kunne skrive mye mer om
parsellen for der trives jeg. Der slapper jeg av med å grave
i jorda og tida går fra en, og så snakker en bort masse
tid. Men det er jo óg hyggelig", skriver en kvinnelig kontormedarbeider.
Det er et gjennomgående trekk at mange ikke-vestlige innvandrere
(hvorav mange i dag er norske statsborgere) bruker parsellhagen
til middagslaging og sosiale sammenkomster. Parsellhagedyrkingen
er i langt større grad et familieprosjekt for dem enn for
mange av de norske parsellistene, hvorav en betydelig andel er enslige.
En kvinnelig trygdet vaskehjelp og tidligere tyrkisk statsborger,
vektlegger nettopp det fine med familiesamarbeidet på parsellen
– "vi spiser middag på parsellen veldig ofte. Nesten
hver dag i hele sommerferien".
Sosiale og kulturelle forskjeller
"Jeg bor på Tøyen. Jeg har parsell på Lindeberg
hvor jeg reiser hver dag med barna fem måneder i året",
forteller en ung tyrkisk far. Parsellhagen på Lindeberg gård
har blitt et viktig møtested for tyrkere i Oslo. Her dyrkes
det ikke bare mengder med bønner og andre grønnsaker
og urter, men det kokes te på bål og dekkes langbord
(for opptil et titalls personer). Parsellhagen er en viktig sosial
møteplass og det er lett å glemme at man befinner seg
i Groruddalen i Norges hovedstad. Lindeberg skiller seg ut ved at
en bestemt innvandrergruppe (tyrkere) utgjør den klart største
gruppen av parsellister – og dermed har satt sitt preg på
området. På de andre parsellområdene finner man
større kulturell variasjon: På Geitmyra og Trosterud
mer enn 10 ulike nasjonaliteter, på Holmlia hele 14. Det at
så mange ulike nasjonaliteter deler et stykke land kan også
avleses i landskapet. Innvandrerne driver i stor grad matauk, og
de dyrker ofte planter og urter de ellers har problemer med å
få tak i i Oslo. For enkelte er det å spare penger en
viktig motivasjonsfaktor. Og de kan det de driver med. Kontrasten
kan være slående mellom den velstelte, frodige parsellen
drevet av en innvandrer, og den langt mer skrinne og pjuskete naboparsellen,
drevet av en nordmann. Det handler om kunnskap. Men det handler
også om motivasjon. Det tidligere matauk-aspektet lever side
ved side med de mer blomstrende livsstilsprosjektene.
 Noen
parsellag prøver bevisst å styrke det flerkulturelle
miljøet og skape nye kontaktflater gjennom sosiale arrangementer.
I Holmlia parsellhagelag inviteres det årlig til fest med
langbord og grilling av helstekt lam. Men mye av den sosiale kontakten
er av det mer uformelle slaget, og finner sted med spaden i hånd,
i utvekslingen av planter og avling man er stolt av, i frustrasjon
over bladlusen. Og innvandrerne er ikke sjelden de suverene –
de som har mye å lære bort: "Det å være
med i en parsellhage skaper en positiv holdning til mennesker med
annen kulturbakgrunn. De har mye å lære oss". "Parsellen
er en fin måte å bli kjent med våre nye landsmenn".
Men innbyrdes kulturelle forskjeller kommer også tydeligere
til syne når vi har mer med hverandre å gjøre,
noe som kan være en kilde til konflikt. Ikke alle har samme
"standarder" eller oppfattelser av hvordan ting skal gjøres,
arealene kan brukes på mange ulike måter og "den norske
væremåten" er bare en av mange: "Det er viktig å
slappe av når noen krangler så busta fyker. Etter en
tid er de venner igjen. Det er jo mange innvandrere", bemerker en
kvinnelig pensjonist, og som en eldre parselldyrker sa litt beklemt,
da han viste meg rundt mellom krydder- og bønneradene: "Det
er jo ikke noe galt i det, men det er jo litt rart da, når
de kommer her på fredagene med tepper og legger seg ned på
parsellen og ber til Allah".
Eva i Edens (økologiske) hage
De senere årene har det ikke bare vært en økning
i andelen parsellister med ikke-vestlig bakgrunn, men også
en sterk økning i andelen kvinner som ønsker å
ha parsell. "Parsellhagene er de mange enslige kvinners arena" påpekte
en kvinnelig parselldyrker, selv enslig, under et av mine parsellbesøk.
Og langt på vei har hun rett. Kvinnene utgjør i dag
2/3 av Oslos parselldyrkere. Mange har liten eller ingen erfaring
med hagebruk fra tidligere. Og det som motiverer er ikke kiloene
med vellykket grøde, men kreativiteten, utfoldelsen og arbeidet
med jorda underveis. Det at mange av Oslos parsellhager er små
i størrelse innebærer også at det ikke er så
fysisk slitsomt og tidkrevende å dyrke en parsell. Det krever
ikke så mye innsats for å føle at man lykkes.
Likevel klager mange over at det lukes for lite, gjødsles
for lite, stelles for lite. For noen er parselldyrkingen en dypt
alvorlig oppgave, for andre en lek. Edens hage er også en
helsebringende hage. Parselldyrkerne ønsker å spise
giftfrie, sunne grønnsaker og det hører til sjeldenhetene
at insektmidler eller soppdrepende og ugressbekjempende midler tas
i bruk. Nærmere 2/3 oppgir at de dyrker økologisk,
men bare 1/3 oppgir at de har parsell for å dyrke økologiske
grønnsaker. Man dyrker miljøbevisst uten å gjøre
så mye ut av det – ens egen plett på jorden skal
være i økologisk balanse.
"Nærhet til naturen, til det jorden gir – det som er
grunnlaget for alt liv" er et moment som trekkes frem av flere.
Enkelte er også opptatt av hvordan arbeidet med jorda "styrker
egne holdninger (og andres?) hva gjelder å ta vare på
miljø/natur/mangfold – lokalt og globalt". "Jeg tror
større kunnskap om dyrking av mat vil gi større forståelse
for viktige sammenhenger mellom mennesker og natur. Når vi
handler alt ‘ferdig’ på Rimi blir vi fremmedgjort
i forhold til hva dette egentlig handler om! Særlig viktig
å gi dette videre til barna våre". Men jevnt over er
det de sosiale og terapeu-tiske aspektene – og ikke de økologiske
– som vektlegges av byens parselldyrkere. Og i den grad miljøproblematikken
trekkes frem er det ofte knyttet opp til ens egen livsstil, helse
og velvære og ikke de større miljøperspektivene.
En ganske liten andel av parselldyrkerne er medlem i natur- og miljøorganisasjoner,
og (kanskje overraskende) meget få er vegetarianere.
Den urbane bonde eller bonden i byen
Den urbane bonde kan lett tolkes som et uttrykk for misnøye
med byen eller en lengsel til landet, og enkelte parselldyrkere
gir klart uttrykk for at de ikke trives i Oslo: "Jeg vil rose Geitmyra
parsellhage opp i skyene fordi det er det beste som har hendt oss.
Uten den hadde vi ikke overlevd i Oslo", skriver en ung kvinne.
En småbarnsmor påpeker at takket være parsellhagen
er det levelig å bo sentralt i Oslo med barn: "Parsellhagen
og grøntområdet rundt er en veldig viktig trivselsfaktor
som høyner vår livskvalitet betraktelig. Det er også
en kvalitet som vi opplever som nødvendig for at vi skal
kunne fortsette å bo sentralt i Oslo med barn. Jeg vil si
det så sterkt at hadde vi blitt frarøvet dette grøntområdet
ville vi nok sett oss om etter et annet sted å bo". En pensjonert
servitør har heller ikke mye til overs for de urbane kvaliteter:
"Det er viktig for byfolk å få anledning til en jordflekk
for seg sjøl. Det er da utrolig hvor ‘glade’ folk
er i å tråkke nede i sentrumsgatene og sitte å
drikke øl etc. Nei, takke meg til frisk luft og grønne
omgivelser".
Men for de fleste parselldyrkerne ser det ikke ut til være
et klart enten – eller. For hele 98 % av byens parselldyrkere
sier de trives i Oslo, og halvparten oppgir at de trives veldig
godt. Som tre unge kvinnelige parselldyrkere uttrykker det: "Drømmen
om ‘et liv i landlig idyll’ blir realisert uten å
måtte forlate det urbane (gode) liv!!". "Ingen ting gjør
så godt samtidig – ute – bevege seg, se ting gro,
være sosial om man vil, sjelefred, uten stress og et must
for meg som er innfødt Oslo-jente – veldig urban!".
"Det er det som er så fint med Oslo, at det er en by med alt
det det betyr, men at en også kan ha en liten flekk med jord
å grave i og se årstidene forandre seg. Ja, i tillegg
til øyene og marka. Det gjør det bare rett og slett
litt bedre å bo i Oslo – at Oslo kan tilby enda en spesiell
liten side til noen rare bymennesker".
Avslutning
Oslos parsellhager, som en fellesarena der sosiale og kulturelle
forskjeller får komme fysisk til uttrykk innenfor et mindre
areal, minner oss om at det er mange ulike motiver for å stikke
en spade i jorda – midt i byen. Her er alt fra fondsmeglere
til smørbrødsmørere, lekende småbarn
til ivrige 89-åringer. Få om noen andre byrom i Oslo
rommer et så vidt spekter av mennesker fra ulike aldersklasser,
med ulik ballast og ulik kulturbakgrunn. – Et stykke by hvor
man kan spa ut frustrasjon, luke seg orden i tankekaoset, lukte
jord, dyrke sunt, være sosial, uttrykke individualitet og
lære om naturens gang. Men også om andre mennesker.
|
